For hans innsats under andre verdenskrig
I dag hadde Skånland kommune det ærefulle oppdrag å overrekke Regjeringens minnemedalje til Oluf Johnsen fra Grovfjord, for hans innsats under andre verdenskrig.
Birgit og oddleif Larsen var forslagsstillere, og takket være dem kunne vi i dag arrangere denne høytidelige sermonien.
Kultur-og folkehelsekoordinator ønsket alle velkommen, før ordfører Helene Berg Nilsen foretok den høytidelige overrekkelsen av minnemedaljen. Hun holdt en flott tale hvor hun fortalte litt om Oluf sin fantastiske innsats. Hun sa også at hun som ordfører var veldig stolt over å kunne få foreta et så ærefullt oppdrag. Odd Karstein Olsen spilte fanfare ifb. med overrekkelsen, noe som gjorde stunden ennå mer høytidelig.
Etterpå holdt kommanør Kjellin fra HV 16 en tale på vegne av forsvaret og takket Oluf for den innsatsen han hadde gjort for landet. Odd Karstein Olsen Spilte "Fager er landet" og "Ja vi elsker" under sermonien, og det var nok mange som kjente klumpen i halsen under denne flotte sermonien.
Etterpå inviterte leder for Omsorg Nord, Solgunn Sjøvoll til kaffe med nydelige snitter og kaker.
Birgit Larsen fortalte litt mer om bakgrunnen for deres forslag om å tildele Oluf minnemedaljen, og det ble en fin dialog, der også Oluf fortalte mye fra sin innsats under andre verdenskrig.
Også leder i Skånland Eldreråd, Olaug Skog hold en tale og gratulerte Oluf med minnemedaljen.
Både avisene Sagat og Harstad Tidende var til stede under utdelingen.
Skånland kommune gratulerer så mye og er stolt over å ha en innbygger som får tildelt Regjeringens minnemedalje for sin innsats under andre verdenskrig.
Her er hva forslagsstillere Birgit og Oddleif Larsen har skrevet ifb med forslaget om å tildele minnemedaljen:
Høsten 1943 hadde tyskerne rassia i Grovfjord etter gevær og radioer. Ludvik husker at de kom kjørende ned Nødsfjellet med slukte lys på bilene for å komme ubemerket på folk som bodde i Kåvan Tyskerne slo ikke på billysene før de kom opp på Sneveien Brødrene var da i 20-årene. De hadde, sammen med andre ungdommer i bygda, tatt sine forholdsregler, de sov aldri inne i huset, men i forskjellige utmarksløer.
Under rassiaen hadde Tyskerne med seg en liste med navnet på alle mannfolkene i bygda Ludvik og Oluf hadde gravd ned gevær oppe i skogen ovenfor Kåvan. Faren deres, han Andreas ble beordret av en tysker som hette Herman, til å lete etter geværet. Tyskerne grov flere steder i utmarka ovenfor Sneveien, men de fant ikke geværet. De spurte moren deres, ho Lydia om ho visste hvor geværet var, men ho svarte nei. Ho laug ikke, fordi ho visste ikke hvor geværet var gjemt
Etter at rassiaen var over bestemte de to brødrene seg for å rømme over til Sverige for å unngå å bli arrestert. Ludvik og Oluf husker godt den dagen de forlot Kåvan til fots Jarle Laberg, Reidar Johnsen, Ludvik og Oluf rømte i lag. Broren til Reidar, han Malvin sto lenge å så etter dem. Ludvik tror at Malvin også hadde lyst til å rømme til Sverige, men han var for ung til å bli med. De gikk til Vassdalen. Der var det lokalkjente folk som tegnet opp kart hvordan de måtte gå for å komme til Vassijaure uten å bli tatt av tyske vaktposter. De var flere tyske vaktposter i grenseområdet, helt inn på svensk side av grensen.
De gikk innover dalen til Storforsen, og tok til venstre der. De hadde fått beskjed om å holde godt til venstre opp under Istinden for å komme til Sverige, og de kom seg til Vassijaure uten problemer Der traff de en tysk soldat som hadde desertert. Tyskeren kunne fortelle at de hadde passert en tysk vaktpost på kort hold, men verken de norske guttene eller den tyske vaktposten hadde sett hverandre Da toget kom slo de lag med den tyske soldaten. Han fortalte da at han hadde rømt fra Sjøvegan
De gikk av toget på Kjærsæter og meldte seg for svenske myndigheter. De fikk god mottakelse og fikk spise seg mett Derfra gikk turen til Terna Bruk i Nordkøping som var en militærleir. De tok farvel med den tyske soldaten ble sendt til en annen oppsamlingsleir. På Terne Bruk deltok de i diverse arbeidsoppdrag i en kortere periode Derfra reiste de til Bromma med tog og derfra med fly til Glascow Det var kun nattflyvning på grunn av sikkerheten Flyet var tidligere blitt beskutt og hadde masse kulehull i skroget. Ludvig forteller at de så stjernehimmel gjennom kulehullene da de fløy over Nordsjøen
Fra Glascow dro de med tog til London hvor de deltok i opprydding etter de tyske V2 bombeangrepene Fra London dro de med tog til Scotland. Her hadde norske myndigheter base og opplæring av norske soldater. Etter fullført opplæring dro Oluf tilbake til London og tjenestegjorde i den engelske kanalen Ludvik dro videre med tog til nordspissen av Shetland. Ludvik tjenestegjorde om bord på båt som gikk i konvoi og utførte ulike oppdrag hver uke på Vestlandskysten, såfremt været tillot det. Når det mørknet gikk de til land, i Korsfjorden, Hjalteforden, Florø, Leirvik og Stord. Båtene leverte ammunisjon, våpen og annet utstyr til hjemmefronten. Oppdragene de utførte var med eget liv som innsats. Tyske fly og tyske ubåter var hele tiden en trussel mot båtene som fraktet dette utstyret fra Shetland til Vestlandet.
Ludvik husker svært godt et ekstra risikabelt tokt. De ble beskutt av tyskerne og klarte selv å senke en tysk vaktbåt ved Leirvik/Stord. De fikk levert sin last. På vei ut fjorden ble de beskutt av tysk artilleri på Slotterøy Fyr i Korsfjorden. De visste ikke at de befant seg tyske styrker på fyret og de måtte skyte seg ut av fjorden. Under trefningen ble en norsk soldat som betjente mitraljøsen ved siden av Ludvik, skutt og han døde. Ett annet skudd traff babord side av båten, heldigvis over vannlinjen. De tettet hullet og kom seg helskinnet tilbake til basen sin på Shetland. Da Ludvik kom ned til sin sovekøye så han at skuddet hadde gått gjennom skroget og hans sengeklær. På turen tilbake til Shetland ba Ludvik til Gud, og sa til seg selv at hvis han kom fra krigen med livet i behold —så skulle han vie sitt liv til Gud.
Oluf sveipte miner i den engelske kanal. Da angrepet i Normandie nærmet seg ble han spurt om å delta som frivillig i landgangen. Han svarte at hvis han ble beordret ville han gjøre det. Han tenkte på de heime, at de ville få en erstatning dersom han ble beordret og omkom, men ikke hvis han var frivillig og omkom. Oluf ble med i en konvoi av båter som fraktet kjøretøy over til Frankrike. En ung mann fra Eidsvoll ville så gjerne at Oluf skulle komme over på samme båt som han var på. Men Oluf ble værende på den båten han hele tiden hadde vært på. I den engelske kanalen ble båten som Eidsvollgutten var på truffet av en tysk torpedo og ble sprengt i lufta. Oluf så at det skjedde , og han tror ingen om bord overlevde.
Ludvik var på tokt til Norskekysten da tyskere kapitulerte i Norge våren 1945. Han husker at 14 minesveipere drev på å rydde miner langs Jæren. Ludvik deltok i avvæpningen av tyske soldater bla. på Hamarøy. Det var et farlig oppdrag. Enkelte tyskere var ustabile, påvirket av alkohol og nektet å gi fra seg våpnene.
Under intervjuet sa Oluf: " Nå har jeg fortalt mye om det jeg og min bror deltok i under krigen, men det aller hemmeligste får dere ikke vite."
